Jeg håpet at å sove på det ville få meg til å innse at jeg er usunn eller latterlig, men ærlig talt, jeg har det fortsatt vanskelig, så jeg ønsket å få noen tanker om denne situasjonen.
Vi har vært sammen i 5 år, begge tidligere gift med to barn på nesten samme alder. Kjæresten hadde disse vennene helt tilbake fra videregående som inviterte ham til barnets 10-årsdag i går kveld. Han har holdt kontakten med dem, men ser dem egentlig ikke så ofte, så han skulle gå med barna sine, og så innom meg etterpå siden jeg ikke bor så langt fra dem.
De kom ikke dit før litt senere enn forventet, så han ringte meg og inviterte meg og barna mine over. Nå var det litt rart fordi jeg aldri hadde møtt dem, og jeg trodde heller ikke at de noen gang visste om meg (men usikker på det). Mine barn og jeg endte opp med å gå, og det var bare vanskelig fra starten.
Tilsynelatende fortalte han kona (moren til barnet som hadde bursdag), at kjæresten hans og barna skulle komme, så da vi ankom, var alle velkommen. Han introduserte meg for alle som kjæresten sin, introduserte barna mine osv. Spol frem til nærmere 20 minutter eller så etter at vi ankom. Merk deg, kjæresten min sto ved disken og snakket med vennene sine, og jeg sto der, men ble ikke inkludert i samtalen, så jeg unnskyldte meg for å sitte med barna mine. Han kalte navnet mitt, jeg snudde meg og det var en jente han introduserte meg for og jeg reiste meg, hun var veldig hyggelig og ga meg en klem. Jeg husket navnet fra da han nevnte en av eksene sine i forbifarten. Det var henne. Jeg tror ikke han visste at jeg husket. Hun var der med mannen sin og to barn (9 og 7 år).
Hele natten snakket hun med ham. Tilsynelatende gikk de alle sammen på videregående skole, inkludert hennes nå mann. Jeg begynte å føle meg ukomfortabel fordi det virket som hun var der overalt hvor han var. Det var et poeng før vi dro, at vi alle lå på sofaen – meg, kjæresten min, henne og mannen hennes. Mannen på slutten, så henne, og kjæresten min og meg på slutten. De stod overfor hverandre og bare snakket. Ingen flørting, men usikkerheten min gjorde at jeg følte meg ukomfortabel. De snakket bare om hva som foregikk med familien hans, barna, skolelivet osv. Alt mens jeg satt der i 30-45 minutter uten å bli kvittert fordi de var så opptatt av å ta igjen. De inkluderte meg kanskje i et par fag, men det var kortvarig.
Jeg skjønner at de bare fanget opp og dette forholdet var for minst 13 år siden - jeg tipper minimum 13 år på grunn av barnas alder og hans. BFs eldste er 13. Han giftet seg med moren (hans ekskone) tilbake i 2010.
Jeg likte bare ikke hvordan de virket som om de ikke kunne skilles. Gutta ville stå i en gruppe og hun ville være der ved siden av min BF. Vi satt på sofaen og hun satt ved vennen min... Før det ringte han meg opp til disken noen ganger for å ta en drink med gruppen. Jeg ville stå der og prøve å snakke med alle, men mesteparten av tiden ville gruppens samtale styre til at de snakket om fortiden, videregående skole osv. noe jeg ikke var en del av. Så han prøvde å få meg med noen ganger, men jeg vil si at mesteparten av tiden ble jeg utelatt.
Han og barna hans endte opp med å bli med oss hjem. Jeg visste at han drakk, og jeg kjørte oss alle til mitt sted, og han oppførte seg som om det ikke var noe galt og faktisk tilbake til sitt mer kjærlige jeg da vi begynte å legge oss.
Jeg antar at jeg bare trenger forsikring om at jeg leser for mye i det, og at jeg kanskje ikke kjenner noen der utenforstående, økte angsten og usikkerheten min. Jeg er for gammel til å ha denne mentaliteten. Ville dere alle følt dere litt oversett også hvis dette skjedde?